Vi er heldige som bor i Norge og kan besøke gjestehavner langs kysten vår, samt oppdage nye steder og menneskene som bor her.
Denne gangen er vi i Solund kommune, som er en del av den nasjonale regionparken, Sognefjorden kystpark.
I Ytre Sula, godt skjermet finner du det lille stedet Nåra og nærbutikken på Nåra. Den lille gjestehavnen med stort hjerterom. I Nærbutikken treffer vi Rolf Trovåg, som kan fortelle om havnen og butikken.
Det startet handel her i 1876, da var det en familie som kom fra andre siden av øyen. I 1922 overtok sønnen og han bygde kaiene. Det var kai nr 2 i betong som ble bygd i Solund kommune, og da kunne rutebåten komme inntil. Den gang var det bare 2 hus på Nåra, men det var sentralt og lå i leia sør-nord, forteller han.
Staten hadde tegnet mange merker for nødhavn og slått ned bolter, for her var en plass for seilskuter på 1800 tallet, som vi fremdeles kan se på mange av øyene her.
I 1953 kjøpte svigerfar plassen. Han bygde litt om og lagde det litt større. Den gang var det bare sirup og vittenberger som var det viktigste, ler han. For de som ikke vet hva vittenberger er så er det lyst brød. Vi overtok på åttitallet, men først kjøpte jeg bilferge, forteller han.
Privat bilferge?
Jauda…, vi hadde jo fått vei, så da kjøpte jeg fergen i 1974, fem år før fylkesbåtane tok øve. Eg var formann i fiskarlaget, og det var snakk om at det var så mykje ferjer til salgs, så da var det bare å kjøpe. Me fekk nokre midler fra fylkeskommunen. Eg betalt 130 000 for fergen, den var utrangert fra HSD. Ho hette Fusa eller Hatvik den gang eg kjøpte ho. Det var ingen som ville være med å kjøpe, så eg måtte kjøpe ho sjølv. Enkelt og greit!
Det var vel mye penger den gangen? Ja, men eg var heldig for det var en gammel semidiesel som stod i fergen, så den var enkel å betjene og det var veldig lite vedlikehold eller problemer med den. Fergen tok 10 biler, og trafikkerte Nåra-Daløy.
– Ho gjekk faktisk som avløser ferge på Knarvik- Steinestø i 1952, forteller han videre. Eg så det i bøkene og ville ikke tro det, når du ser i dag på Nordhordalandsbroen og trafikken over der. Det er helt utrolig.
Det var den gang du måtte ha maskintelegraf. Det var ikke manøvrering oppe, så du måtte ha mann nede i maskinrommet, også sa du; attover og forover, ler han. Da gjekk flott da..
Det var heller aldri noe vær som nektet oss å kjøre fergen, og bilene kjørte i land på slisker, for vi hadde ikke fergeleie. De var slisker som var så brede (viser med hendene) og 6 meter lange, ler han. Heilt utrolig at det gjekk bra, eg hadde ikkje turt da i dag, men da visste me ikkje bedre. Først i 1979 ble Fergeleie bygd, forteller han videre, og da ville de ha meg med på kjøpet og eg vart med til eg blei femogsytti år.
I dag er han syttini og har nok å gjøre. Eg har så mange hobbyer, fiskeredskap, motorer og frysebokser. Alltid noe å reparere, du vet her er det ikke slik at du kan løpe over gaten og kjøpe nytt. Her må du ha deler så du kan reparere det, og bruke det igjen.
I dag er det ca 130 fastboende rundt her, og 7 stykker akkurat på denne plassen. Barneskolen er på Hardbakke og ungdomsskolen på Austrheim så skoleruten deres er med båt.
Nå er det svigerdatter og sønnen min som har overtatt nærbutikken, før var det han og kona Mimi som drev landhandel på Nåra. Ungdommen har drevet nå i 2-3 år og det ser ut som de fortsetter, forteller han fornøyd. Selv om sommersesongen er ekstra god, er det masse hyttefolk som også bruker hyttene hele året. De ringer til oss og bestiller varer, og når båten kommer henter de varene.
Her ute fisker vi lyr, torsk, og litt makrell. Eg har en sjark og en turbåt. Folk tror de e kjent her ute, men de vet ikke om halvparten. Vi har så mange fine perler. Far min drev brislingebruk og vi var med her og inn i Sognefjorden. Me e rimelig godt kjent og det er fiskeskipperne her ute også, men de var ikke god nok for Redningsselskapet.
Me hadde redningsselskapet her før, men i dag er den stasjonert i Kielstraumen. Redningsselskapet kunne ikke bruke fiskeskipperne vi hadde her ute, forteller han oppgitt. Eg sa det til dem at nå mister dere viktige ressurser, fiskeskipperne er så flinke og de er lommekjent. Det er ingen som klarer sjøen her ute som de. Men de hadde ikke alle disse «flotte» kursene som Redningsselskapet krevde, så da mistet vi skøyten her ute.
Det sitter for mange teoretikere rundt omkring, hvis du har veldig med dokumentasjon så klarer du deg, men de spør deg ikke om hva du kan..
Når jeg spør om hvor mange gjesteplasser det er, så får jeg ikke noe klart svar. – Me har no denne kaia, også flytter vi litt rundt på det, så blir det alltid plass. En ting er helt klart at her var det mye hjerteplass.
Båtgjestene kommer fra alle steder i år, i går var det noen som lå her som kom fra Tromsø i seilbåt. Det er ikke alle som vil utom her, folk vil gjerne kunne vaske klær og ligge litt mer sentralt. Men kommer de ut er her får du ikke finere kystlandskap
Solund er den vestligste kommunen i Norge, og består av hele 1700 øyer. Kystlandskapet er vakkert med nakne berg full av konglomerater. En padletur rundt holmer og skjær, under broer i krystallklar sjø. Her gjelder det å holde øynene åpne for både sjøfugl, sjøfauna og fisk. Nydelige viker med sandstrand, øyer og trange sund, nøst og et og annet hus her og der. Dette øyriket ytterst i Sognefjorden, rett ut mot det åpne hav, må oppleves.
Se fasiliteter hos Båtsans havner her
