Gleden over å ha bygget sin egen båt var det noe tilfredsstillende ved, og samtidig en gylden anledning til å kunne kjøpe egen båt. Båteierne brukte all sin fritid på å bygge selve drømmebåten.

Vi sitter i Neptun Båtforening i Bergen, ombord i en Selby, og ikke en hvilken som helst Selby. Dette er den «last edition» Selbyer som er produsert. Byggenummer 80 er en Selby 880 Seafigther, eiet av Christian Iversen – som også er andre generasjon båtbygger av merket Selby.

Selby Boats AS var frem til 2016 produsert i Kupo på Askøy av et lite team på cirka fem personer. Christian Iversen har sammen med faren Gunnar Iversen vært med på hele dette eventyrlige prosjektet helt siden han var en liten gutt. De er to meget kunnskapsrike personer innen båtbygging. Senior er en ivrig og engasjert Bergenser, som snakker like mye på inn- som utpust.

La oss dermed starte med Gunnar Iversen, ingeniøren som ville bygge sin egen lettdrevne båt med gode sjøegenskaper.

Selby er hans Åndsverk
Maskiningeniøren, som er oppvokst på Løvstakksiden, måtte som alle andre gutter på denne siden av byen, først reise en tur til sjøs etter at ingeniørskolen var unnagjort, 26 år gammel. Planen var at når han kom hjem igjen skulle han og broren Leif Iversen bygge en båt sammen. – Vi hadde en drøm om å lage en båt i plywood, slik som Amerikanerne gjorde. Da jeg kom hjem igjen hadde min bror Leif overtatt møbelbutikken til vår far, og da ble det mest snakket om å bygge en egen båt.
Samtidig på den tiden hadde Halleland (Halco) startet med selvbyggerkurs som var veldig populært, og det var stor pågang fra folk som ville være med på dette. Han laget glassfiber landstedsbåter i størrelsen 15-16 fot, så vi tenkte at det kunne kansje vi også være med på, forteller han. Men egentlig var det en større båt vi hadde tenkt oss.

– Jeg visste at han hadde laget noen tegninger på en større båt, et seks meter langt skrog. Halleland hadde vært rundt hos flere av skipskonsulentene i Bergen, og forhørt seg om de kunne være med på å designe en slik båt på rundt 19 fot. Da hadde han fått til svar; «du må snakke med Leif Iversen, han er en veldig flink designer». – Min bror var utrolig kreativ på design, forteller Iversen. Han snakket med Halleland og de ble enige om at Leif skulle tegne disse båtene. Resultatet var Halco 19, og det ble bygget over 300 slike båter, forteller han videre.

For å komme fortere frem
– Det gikk en stund til før vi bestemte oss, ja, vi lager en slik båt vi også, for vi hadde landsted i Sogn. Det tok oss åtte til ni timer å reise til Sogn den gang vi var gutter. Det var grunnen til at vi bestemte oss for å bygge båt selv, for å komme fortere frem.

Så da ble det til at også vi laget denne 19-foteren, men du vet det ble jo mye juling over Fensfjorden og Sognefjorden. Og den gamle båtdrømmen vi hadde realisert med å lage denne plywood-båten, fant jeg ut at vi skulle bygge den i plast. Vi ble først advart av en nabo som hadde en sønn som var plastingeniør i USA. Han fortalte at disse plastbåtene bare sprakk, så det måtte vi holde oss langt unna, ler Iversen.

Men samtidig inne i Skifjorden, så langt tilbake som i «åtteogfemti», bygget de en av de første plastbåtene i Norge, en liten jolle. Årene gikk før de bygget en ny landstedsbåt på 15 fot, den het Skicoplast. De produserte på det meste fire stykker i døgnet, og det kom ut haugevis av båter. Dermed så vi at dette plastmaterialet var jo helt greit det. Ikke slik som vi var blitt fortalt av naboen, som hadde en flott mahogni båt, en Furuholmen som forøvrig min bror hadde tegnet overbygget til. Så du skjønner vi har balt med båt i alle år, mimrer Iversen.

Så ble det større båt
– Basert på enda et av skrogene til Halleland, Halco 26, hadde jeg laget mine egne tegninger til et overbygg. Jeg ville ha åpen båt, ikke lukket. Jeg drømte meg tilbake til tidene på femtitallet, da vi om sommerkveldene sto på dekk og fisket i mange, mange timer. Slik ville jeg ha det, åpen båt, sier han.

Men da Halco endelig begynte å få båtene på sjøen viste det seg at de ikke tålte å ha en tung dieselmotor ombord. Båtene satte seg helt bakpå, og da sa jeg – ok, da lager vi vårt eget skrog også.

Kort fortalt ble det starten på «Vestlandsfenomenet» Selby. Selby ble selbyggerbåten som er produsert i hundrevis av eksemplarer (opp mot 300) og en av de mest populære selvbyggerbåtene på Vestlandet. Båtene ble solgt på folkemunne. Iversen forteller at det ikke ble brukt en krone på markedsføring den gangen. Kundene var de beste selgere.

– Da jeg fikk tak i den gamle sjøbua på Nordnes, var vi en gjeng som satt i gang med å lage former til den nye båten. Jeg hadde da tegnet drømmebåten min, og hadde studert mange kjente designere fra utlandet hvordan skrogene deres fungerte i sjøen. Det var viktig for meg at den var enkel å manøvrere og gikk lett i sjøen.

Ble entusiastiske
– Det var en veldig god tid for båt, og da det ryktes at jeg hadde planer om dette var det mange som ville være med. Jeg jobbet på den tiden som ingeniør på BMV Laksevåg, og alle var veldig interessert i prosjektet mitt. Alle formennene på verkstedet sa jeg måtte spørre om det var noe jeg trengte, og jeg fikk mye hjelp. Jeg fikk låne litt verktøy og fikk lys til sjøbuen. Flere av de som arbeidet på BMV var faktisk med å lage de første båtene.

Første selvbyggerkurs var i august 1977 og et år etter, i 1978, ble den første båten sjøsatt og kjørt med egen motor. – I selve kurstiden laget vi 51 båter, og vi sto 11-13 mann rundt båten og støpte. Litt av opplegget hadde vi lært hos Halleland. Jeg jobbet litt for han også, om kveldene. Vi var gode venner Halleland og meg, forteller Iversen.

– Vi startet med tolv mann på første kurs. Båtene gikk ut av sjøbuen med skrog og dekk, prisen var kr. 11 000,-. En fetter av meg som var med på prosjektet mente det var alt for billig, så på neste kurs tok vi 21 000,- kroner. Vi tjente litt penger etter hvert, men det har aldri vært stor butikk.

– Vi fikk laget de første kalesjene med stenger av et firma i Bergen. Da betalte vi vel tre tusen for en kalesje i 78- 79, men så fikk jeg tips om et firma i Molde som het Rofi. De kom på besøk, tok mal, bøyde rørene og laget kalesje på stedet. Etter noen dager fikk jeg tilbud fra Molde; Bestiller du ti kalesjer skal du få de for 1 520 kroner. En av de ansatte hos Rofi var Torgeir Flataker, som også etter hvert startet sin egen bedrift. Han fikk med maler til puter og kalesje, så dem har vi brukt siden, og vi har fremdeles god kontakt privat.

Selvbygg
Slik gikk det for seg; Vi sto 12-13 mann rundt formen, på et rapo som vi hadde bygd rundt båten, så rullet vi ut matten i full lengde, senket de ned i formen. Vi hadde tre halve fat som vi la polyester oppi, inni båten. På den måten ble det lite gass. Vi kunne støpe 27-foteren på en kveld og men på Selby880 brukte vi to dager. Det var fast bestemt på forhånd hvem som skulle ha de forskjellige båtene på kurset.

Det var støpning mandag, onsdag og fredag. Når vi hadde støp om mandagen, gikk vi ned tirsdag og klargjorde formen til ny produksjon. I den ene enden ble skroget støpt, og så ble det trukket ut av formen som gikk tilbake for nytt støp. I andre enden i andre etasje ble overbygget støpt og ble tatt ut av formen, snudd rundt og ned gjennom gulvet og satt på plass på skroget.

De første 27-foterne var bare skog og dekk, men etter hvert satt vi på fenderlister og vinduer på halvfabrikatabåtene. Men det var fremdeles et tomt innvendig skall med et overbygg.

Unikt samhold
– Det ble et godt samhold mellom deltakerne som var med å støpe skroget for hånd. I noen hager stod det gjerne tre båter, og så hjalp de hverandre. Noe var flinke til å snekre og andre mer teknisk anlagt.

– I båten ble det investert mye arbeidstid i form av egen innsats, for enkelte gjerne litt for mye tid. Ikke alle visste hvor mye arbeid som ligger bak, men det gav dem muligheten til å realisere drømmen om egen båt. Da båtene sto ferdig dro de gjerne på båtturer sammen, ofte opp til seks båter i lag. Det ble en veldig fin tid og fin livsførsel.

– Men så kom den tiden da vi måtte flytte fra sjøboden på Nordnes, og finne et nytt sted, siden Georgernes Verft skulle bygges ut til boligblokker. Men før vi flyttet ut fikk vi laget ti stykker av den modifiserte formen som ble Selby 880.
Tilfeldigvis på samme tid fikk jeg et tilbud av Erling Viksund, som eide stedet Kupo, på Askøy om å leie der. Det var der Viksund opprinnelig startet sin produksjon av båter. Også Viknes Båt hadde sine første år i Kupo. Så her har nok vært laget mange båter opp gjennom årene.

– Erling Viksund hadde fått et tilbud om å kjøpe aksjemajoriteten i Strusshamn næringsbygg, da en av aksjonærene ville trekke seg ut. En dag ringte Erling til meg å sa; Iversen, hvis du vil kan få kjøpe Kupo nå? Vi hadde først en avtale om at vi kunne leie, men da tilbudet kom tenkte jeg at her er det bare å slå til. Det var en lykke for meg!

Christian var på denne tiden ferdig faglært mekaniker og sluttet i jobben sin for å være med. Dette var i 1996 og vi arbeidet med båtene i to år før vi i 1998 kjørte de første Selby 880 ut på sjøen med Volvo Penta sin AD41 ombord, en glimrende motor. Volvo testet båten til 32 knop. Så kom Volvo med KAD-motorene, KAD 43 og KAD 44. Da de kom med KAD 300 fikk vi båten opp i 37 knop. Toppfart på 43 knop ble det da Volvo D6 400 ble installert, det synes jeg var vanvittig fort, forteller Iversen, men den var helt suveren å kjøre. Den var dessuten også gjerrig på drivstoff !

– Båten går imponerende godt i vannet, og skroget løfter seg fint opp og lager omtrent ikke hekksjø.

Iversen har helt tydelig øye for hva som er viktig med et driftsøkonomisk godt fungerende skrog. Han forteller at det er en tanke bak hver eneste detalj i skroget. – Hvordan steglistene skal fungere og måten de er laget på. Det er litt kjøl på båten som gir god retningsstabilitet. Fin avrunding bak, gjør at den er god å manøvrere sideveis. Å legge til var enkelt, du seilte rolig inn og satte i revers og båten la seg fint inntil kai, forteller han entusiastisk.

Selby 880 Seafighter
Sluttresultatet gjennom årene ble den siste modellen Selby 880 Seafighter, som er en av de mest driftsøkonomiske båtene i sin størrelse, forteller Iversen. Det var nå blitt slutt med selvbyggerbåtene. De siste årene laget vi bare helt ferdige båter, men det var vanskelig å kvitte seg helt med stempelet om at Selby var en selvbyggerbåt.
Da var det vi som gjorde alt arbeidet også innvendig, et helfabrikat produkt.

Fra tiden familien drev møbelforretning, hadde jeg arvet kunnskapen om hvordan man behandler tre, og visste at finéren kan være en del av dekoren og vi tilpasset spillet i treet til bord, skap og dører. Det ligger mye sjel i arbeidet og ingen båt er like. Vi avpasset alt til hvert skrog. Hele båten er planlagt og laget fra egne brukserfaringer, ikke noe ble prefabrikkert, forteller de to.

I 2012 solgte de sin mest velutstyrte båt med en Volvo D6 400 som gjorde 43 knop og hvor ingenting var spart på. Det var skikkelig gøy for oss å få levere båt til en slik kunde! I 2016 ble firmaet avviklet etter at senior for lengst hadde oppnådd pensjonsalder. Det var da i Kupo blitt produsert 6-7 helt ferdige båter i årene frem til 2016.

Det ble etter hvert ganske kummerlig å arbeide i Kupo, for det kom aldri noen vei ned dit,
slik vi var blitt forespeilet i forbindelse med utbyggingen av området.
Stedet er kjempeflott fra sjøen, men tungvint å ta seg ned vintersdagen på en smal sti.

Kunne båten fått en renessanse?
I sommer har vi sett mange Selby’er på sjøen og i Neptun båtforening kan vi se at dette fremdeles er en veldig populær båt. I foreningen ligger det i dag ti Selby’er, men på det meste var det mer enn tyve båter her.

– Tja, selv om den i dag er en populær bruktbåt og vi begge savner det å bygge båt, er det i dag for vanskelig å drive en så liten virksomhet som vår. Det krever også en helt annen markedsføring og strategi. Det ville blitt for dyrt å fremstille en båt i denne størrelsen, med så mye håndarbeid som dette i dag.

Hva med å selge formene?
– Nei det er ikke så lett det heller, for omtrent hele båten ligger i «hodet» til far og sønn.. Vi hadde ikke akkurat de beste arbeidstegningene, forteller Christian. Veggene er full av maler, ler de.

Senior har en Selby 880 som han går turer med, men ikke like mye som han kunne ønsket. Cirka 23 overnattinger ble det i år. Men han innrømmer at han har en drøm, om å lage en siste til seg selv, en med en skikkelig motor…

Saken var første gang publisert i Bransjeavisen Båtglede høsten 2021