Forbundet KYSTEN, nettverket Nordisk kystkultur, båtbyggere, museer, kystlag og lokale foreninger har gått sammen om å få nominert nordiske klinkbåttradisjoner til innskriving på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv – den 14. desember ble den fellesnordiske tradisjonen med klinkbygde båter innskrevet.

Det er altså selve tradisjonen og kunnskapen om klinkbygde båter som får denne statusen, og ikke de enkelte båtene i seg selv. Klinkbygde tradisjonsbåter er en fellesnordisk kulturarv, og for første gang har de nordiske landene gått sammen om å løfte en felles kulturarv til UNESCO-status.

Dette vil Riksantikvaren være med på
– Mange i Norge har nå et eksempel på Unesco-verdig kulturarv i naustet, sier riksantikvar Hanna Geiran på nettsiden deres. Kunnskapen om bygging og bruk av disse båtene lever videre i alle de nordiske landene, selv om tradisjonen er skjør og aktivt må tas vare på. Det vil Riksantikvaren være med på, fastslår Geiran.

Lokale forskjeller
Mange klinkbygde båter er småbåter uten registrering eller eierpapirer. Det betyr også at ingen har full oversikt over hvor mange klinkbygde båter som finnes i Norge per i dag, men slike båter har vært vanlige landet rundt. Likevel er det store lokale forskjeller, og fagfolkene omtaler ofte dette som «dialekter» av tradisjonen. Starten på denne tradisjonen langt tilbake i tid, og vikingskipene er regnet for tradisjonens mest storslåtte uttrykk.

– De fleste klinkbygde båtene var likevel helt dagligdagse båter, presiserer Geiran, og disse ble brukt til fiske, transport og daglige gjøremål. – Dette er en båtbyggertradisjon som det står mange mennesker bak. I hver eneste fjord langs kysten og langs vannveiene i innlandet var det folk som behersket kunsten å bygge gode bruksbåter, som gjennom generasjoners erfaring var nøye tilpasset lokale forhold og behov.

– Generelt kan vi si at Riksantikvaren har vært opptatt av de fysiske båtene, mens fagmiljøene har forsket på byggetradisjonen bak båtene, sier Erik Småland, fagdirektør hos Riksantikvaren. – Siden man så at båtene fra Vestlandet og Nord-Norge, spesielt oselveren, lignet «mest» på vikingskipene og de småbåtene som ble funnet sammen med dem, ble det forsket mest på disse. Dette er en av årsakene til at vi vet vi mindre om tradisjonen og båtene fra Sør- og Østlandet.

Verneverdige fartøy
På Riksantikvarens liste med ca. 260 verneverdige skip og båter finnes det kun en håndfull klinkbygde fartøy. En av de få er «Jelse», et større, klinkbygget fartøy som ble bygget ca. 1760 og ombygget til kravellbygget jakt i 1861. Klinkhuden ble erstattet med slett hud, men de originale spantene er i behold og viser spor etter klinkhuden.

– Det er viktig å huske på at båter flyter fordi man bytter ødelagte deler hvert år: Det er en kontinuerlig oppfølging som krever mye vedlikehold, sier Småland.

– Derfor har tradisjonelt kulturmiljøforvaltningen i stor grad rettet seg mot de større fartøyene, for å sørge for tilskudd til skip som er for store og kostnadskrevende til at enkeltpersoner kan makte reparasjon og vedlikehold. Småbåtene har vi dermed mindre oversikt over.

Riksantikvaren har startet en prosess for å vurdere hvordan små, åpne båter kan knyttes tettere til fartøyvernarbeidet i Norge. – Dette handler om hvordan vi kan få oversikt og hvordan vi kan ta vare på også mindre båter med høy kildeverdi, forklarer Småland. – Slik sett jobber vi med et langsiktig prosjekt for hvordan forvaltningen kan finne, velge ut og verne de riktige båtene som representerer den stolte båtbyggertradisjonen i Norden blant de mange tusen klinkbyggede småbåtene.