Det var folksomt på Strandkaien og ombord i Fjordabåtene lørdager før avgang kl. “kvart over to”. Det blir nok ikke det samme synet, når ny båtrute mellom Bergen og Knarvik starter. Båtsans har fått en ”lørdagsgjest” til å skildre, hvordan det den gang opplevdes å reise med Fjordabåtene.
Å ta fjordabåtene fra Strandkaien lørdag kl 1415 var en spennende verden for oss barn på 1950 tallet.

Skolen sluttet som regel kl. 1250 og da var det i raser fart hjem, når vi skulle på landet. Min mor var hjemme husmor og vi tok Nordnes bussen fra Løbergsveien til Strandgaten godt lastet med ryggsekk og pakkenelliker.

Et yrende liv på kaien og i fetevare butikkene på Strandkaien, hvor de siste innkjøpene ble gjort til helgen. Lørdagsfri var ukjent både på skole og jobb den gang.

Vel ankommet Strandkaien lå fjordabåtene på rekke og rad. Det hang svarte krittavler på styrehuset med navn på stoppestedene til hver båt og vi barn ble plassert ombord med den første provianten, for å sikre oss en plass. Så gikk mor på land, med handlenett og veske, for å handle inn resten av maten til helgen.

Min far jobbet på kontor i C Sundtsgate og sluttet kl.1400 om lørdagen, så han var sikret å nå båten, for det var slett ikke alle som gjorde det. Mange kom løpende idet båten bakket fra kaien, uten at den gikk inn igjen, så da var det å vente til seks båten.

Alle hadde ryggsekk og den var som regel grå. De fleste av mennene hadde dressjakke og slips når de gikk ombord i båtene, de kom rett fra jobb og litt stil skulle det være når man var på reise.

Vi reiste til Mjåtveitstø som var første stopp i Herdlafjorden. Båten brukte ca. 55minutter og det var som regel de eldste båtene som gikk Herdlafjorden, slike som Alversund, Manger, Lygra og Seimstrand. Fjordbussene og Melandrott gikk som regel til Frekhaug og videre oppover Norhordaland. De gikk fortere enn våre gamle båter, noe som alltid var irriterende, når vi fartete ut fjorden.
Var det fint vær satt mannfolkene oppe på øvre dekk bak styrehuset og var nedi sekkene og hentet frem en flaske med brunt papp rundt, den gikk gjerne på rundgang og praten ble lystigere. Lørdagen var ”gudskjelov kvelden”.

En gang mistet min mor avgangen kl 1415 på grunn av litt for langt butikkbesøk hos Kvamme, da måtte hun vente til siste båt, som gikk kl. 1800 fra byen, men hun lærte av det. Min onkel jobbet på bensinstasjon og sluttet ikke før kl 1600, så han kom alltid med ”seks båten” fra byen.

Vel fremme på Mjåtveitstø sto Synnevågen på kaien og tok i mot trossen, han hadde gården som lå nærmest støet og var alltid på plass når rutebåten kom. Når det var ferie, påske, pinse eller annen langhelg, hadde han hest og kjerre klar for å kjøre bagasjen oppover til hyttene på Mjåtveit og tjente seg dermed noen ekstra kroner. Alt av materialer, møbler og utstyr til hyttene kom båt veien, for her var det kun kjerre vei og Synnevågen kjørte det frem med hesten sin.

De voksne hadde rasteplass ved steinmuren på toppen av kjerreveien før skaret etter ca 7 min gange, og resten av ”hallingen” gikk ofte ned her. Vi brukte ca 15 minutter fra kaien og opp til hytten.
Vi var 6 barn, fettere og kusiner på hytten, og det var tre soverom, et til hver familie. Helgene var herlige med mye moro og vi fikk være lenge oppe om kvelden. Det var barnetime på radioen, gotteposer, vi hadde båt- dam, ”disse”, sleng ”disse”, hammer og sag, og mange hauger å gjemme oss i. Her gikk kyrne og hesten til Trygve og beitet. Det var hos far til Trygve, Theodor, min farfar hadde kjøpt hyttetomten.

Søndag kveld bar det hjem igjen, som siste stoppested før byen, kunne det skje at det ble seint før vi kom oss til hjem. Hvis åtte (kl.2000) båten var full, gikk den forbi Mjåtveitstø og til byen for å tømmes får passasjerer, for så å komme ut igjen å hente oss og ofte også de som sto på Dalstø. Da hendte det at vi ikke var i byen før kl 2330. ( En time til byen, pluss tømming av båten, en time ut igjen også en time til byen igjen.)

Båten var den tids kommunikasjon og en sosial arena. Der reiste bymann og stril og det ble lett kontakt passasjerene i mellom. Det var de samme kjente ansiktene helg etter helg og god tid til mang en prat passasjerene imellom. Helgene lørdag til søndag var lange og gode den gang, slik som jeg husker tilbake i dag.